Når vi tenker på klimagassutslipp, ser vi gjerne for oss skorsteiner og eksosrør. Men en av de aller største kildene er noe så grunnleggende som maten vi spiser. Hele matsystemet – fra jordet og fjøset til transport, foredling, butikk og avfall – står for rundt en tredel av de menneskeskapte klimagassutslippene, ifølge FNs klimapanel (IPCC). Til forskjell fra mange andre sektorer slipper landbruket ut mer enn bare CO₂: her spiller også metan og lystgass en stor rolle, to gasser som er langt kraftigere enn CO₂.
Kort fortalt
- Matsystemet står for omtrent en tredel av globale klimagassutslipp.
- Mye av utslippet er metan og lystgass, ikke CO₂.
- Husdyr, gjødsel, rismarker og avskoging er de største bidragsyterne.
- Rundt en tredel av all mat som produseres, kastes – med tilhørende utslipp.
Hvorfor slipper mat ut klimagasser?
Landbruket bidrar til klimaendringene på flere måter samtidig. Det handler ikke bare om energi, men om biologiske prosesser i jord og dyr. De viktigste kildene er husdyrhold, gjødsling, dyrking av ris, energibruk på gårdene, og ikke minst avskoging når ny mark ryddes for jordbruk. Til sammen gir dette en kompleks utslippsprofil som er vanskeligere å kutte enn for eksempel kraftproduksjon.
Tre gasser, ikke bare én
I motsetning til fossile brensler, der CO₂ dominerer, er landbruksutslippene fordelt på tre klimagasser. Du finner en grundig oversikt i artikkelen om klimagassene, men kort fortalt:
| Gass | Viktigste kilde i landbruket | Oppvarming vs. CO₂ (100 år) |
|---|---|---|
| Metan (CH₄) | Drøvtyggere, gjødsel, rismarker | ~28 ganger sterkere |
| Lystgass (N₂O) | Kunstgjødsel og husdyrgjødsel | ~265 ganger sterkere |
| CO₂ | Avskoging, maskiner, transport | Referanse (1) |
Fordi metan og lystgass er så kraftige, betyr selv små mengder mye. Det er en viktig grunn til at maten vår har et større klimaavtrykk enn mange er klar over. Mens en sektor som kraftproduksjon i prinsippet kan bli helt utslippsfri ved å bytte til fornybar energi, er landbrukets utslipp delvis biologiske og dermed vanskeligere å fjerne helt. Man kan gjøre produksjonen mer effektiv, men en ku vil alltid slippe ut metan.
Fra jord til bord: hele kjeden teller
Når vi snakker om matens klimaavtrykk, er det lett å tenke bare på selve dyrkingen eller husdyrholdet. Men matsystemet omfatter hele kjeden: produksjon av gjødsel og fôr, drift av gårder, foredling i fabrikker, kjøling og transport, salg i butikk, og til slutt avfallshåndtering når mat kastes. Hvert ledd legger til utslipp. Et interessant funn fra forskningen er at for de fleste matvarer betyr selve produksjonen langt mer enn transporten. Det er altså vanligvis viktigere hva du spiser enn hvor langt maten har reist – et poeng som ofte overrasker. Lokalprodusert storfekjøtt har for eksempel et langt høyere avtrykk enn importerte belgvekster.
Husdyr og kjøtt: den største enkeltkilden
Den klart største kilden i matsystemet er husdyrhold, særlig drøvtyggere som storfe og sau. Disse dyrene produserer metan i fordøyelsen, og fôrproduksjon og beiteareal legger beslag på enorme landområder. Vi går grundig inn på dette i en egen artikkel om kjøttproduksjon og klima. Hovedpoenget her er at hva vi spiser, betyr mer for klimaet enn hvor maten kommer fra eller hvordan den er pakket.
Gjødsel og jordbruksjord
For å øke avlingene tilfører bønder nitrogen gjennom kunstgjødsel og husdyrgjødsel. En del av dette nitrogenet omdannes i jorda til lystgass – den kraftigste av de tre landbruksgassene. Lystgass er vanskelig å unngå helt, men kan reduseres ved mer presis gjødsling, der man tilfører akkurat det plantene trenger, når de trenger det. Mer effektiv bruk av gjødsel er derfor et viktig klimatiltak i jordbruket.
I tillegg er selve produksjonen av kunstgjødsel energikrevende. Den vanligste metoden for å lage nitrogengjødsel bruker store mengder naturgass, både som energikilde og råstoff. Dermed har gjødselen et fossilt fotavtrykk allerede før den når jordet. Her finnes det et lyspunkt: dersom gjødselproduksjonen kan drives med hydrogen fra fornybar strøm, kan denne delen av utslippene kuttes betydelig. Jorda selv spiller også en rolle: sunn jord med mye organisk materiale kan lagre karbon, mens utpining og oppdyrking av myr og våtmark kan frigjøre store mengder. Hvordan vi behandler jorda, er derfor en del av klimaregnskapet.
Matsvinn: utslipp uten nytte
Et av de mest oppsiktsvekkende tallene i matsystemet er hvor mye mat som aldri spises. På verdensbasis kastes rundt en tredel av all mat som produseres – på gården, i butikken og hjemme hos oss. Når mat kastes, kastes også alle utslippene som gikk med til å produsere den. I tillegg råtner mat på fyllinger og slipper ut metan. Å redusere matsvinn er derfor et av de mest opplagte klimatiltakene som finnes, fordi det kutter utslipp uten å gå ut over hva vi faktisk spiser.
I Norge kastes det fortsatt store mengder spiselig mat hvert år, og en betydelig del av dette skjer i husholdningene. Det betyr at hver enkelt av oss har reell innflytelse: bedre planlegging av innkjøp, riktig oppbevaring og bruk av rester monner mer enn mange tror. Samtidig arbeider dagligvarekjeder og myndigheter med å redusere svinn lenger ned i kjeden, blant annet ved smartere datomerking og bedre logistikk. Matsvinn er et område der klima og lommebok trekker i samme retning – mat som ikke kastes, er penger spart.
Kaster en husholdning mindre mat, kuttes utslipp i hele kjeden bakover – fra jord og gjødsel til transport og butikk. Få tiltak gir så mye igjen for så liten innsats.
Ris: en oversett kilde
En matvare som ofte glemmes i klimadebatten, er ris. Rismarker oversvømmes med vann under dyrkingen, og i det oksygenfattige miljøet under vannflaten produserer bakterier store mengder metan. Ris er en grunnleggende matvare for milliarder av mennesker, særlig i Asia, og står for en merkbar andel av de globale metanutslippene. Det finnes dyrkingsmetoder som reduserer utslippene, for eksempel ved å la markene tørke ut i perioder, men de er ennå ikke i utbredt bruk. Ris er et godt eksempel på at landbrukets utslipp er mangfoldige og ikke bare handler om kjøtt.
Avskoging: når skog blir til åker
En stor del av matsystemets CO₂-utslipp kommer ikke fra selve dyrkingen, men fra at skog ryddes for å gi plass til jordbruk – ofte beiteland eller fôrproduksjon. Når skog hugges og brennes, frigjøres karbonet som var lagret i trærne, samtidig som vi mister et naturlig opptak av CO₂. Dette er temaet i artikkelen om avskoging og arealbruk, og det binder matsystemet tett sammen med naturtap og artsmangfold.
Sammenhengen går begge veier. Et mer plantebasert og effektivt matsystem ville frigjort enorme landarealer som i dag brukes til beite og fôr. Disse arealene kunne i stedet fått vokse til med skog og natur, som ville tatt opp CO₂ og styrket artsmangfoldet. Slik er matvalgene våre ikke bare et spørsmål om utslipp fra produksjonen, men også om hvor mye plass vi lar naturen ha. Matsystemet er derfor et av de stedene der klimakrisen og naturkrisen møtes tydeligst.
Hva kan vi gjøre?
Matsystemets utslipp kan reduseres både gjennom hva vi spiser og hvordan maten produseres. For den enkelte er kostholdsendringer blant de mest effektive grepene – noe vi utdyper i artikkelen om kosthold og klima. Vil du se hva konkrete endringer betyr, kan du prøve kjøtt- og kostholdskalkulatoren.
- Spis mer plantebasert og mindre rødt kjøtt.
- Reduser matsvinn – planlegg innkjøp og bruk opp restene.
- Velg sesongvarer der det er mulig.
- Støtt mer presis og klimavennlig gjødsling i landbruket.
Det er også viktig å huske at matsystemets utslipp ikke kan løses av forbrukerne alene. Myndigheter og næring må legge til rette gjennom forskning på klimavennlige dyrkingsmetoder, bedre utnyttelse av gjødsel, vern av skog og myr, og tiltak mot matsvinn i hele kjeden. Land som Norge kan dessuten påvirke gjennom hva slags landbruk vi støtter og hvilke varer vi importerer. Mat er en sektor der individuelle valg og politiske rammer må spille sammen.
Mat er noe alle har et forhold til, og nettopp derfor er matsystemet et område der mange små valg til sammen kan utgjøre en betydelig forskjell – uten at det krever ny teknologi.