Klimagassene: en oversikt

Klimagasser er gasser som fanger varmestråling i atmosfæren og dermed bidrar til drivhuseffekten. De viktigste menneskeskapte er karbondioksid (CO₂), metan, lystgass og en gruppe industrielle fluorgasser. De har svært ulik styrke og levetid i atmosfæren, og de kommer fra ulike kilder. Å forstå hver enkelt gass er nødvendig for å forstå hvor utslippene kommer fra og hvilke tiltak som faktisk monner.

Hvordan måler vi og sammenligner gassene?

Klimagasser er forskjellige både i hvor sterkt de varmer per kilo og i hvor lenge de blir værende i atmosfæren. For å kunne sammenligne dem brukes begrepet oppvarmingspotensial (Global Warming Potential, GWP). GWP100 forteller hvor mye en gass varmer over 100 år sammenlignet med samme mengde CO₂. Utslipp regnes derfor ofte om til CO₂-ekvivalenter, slik at metan, lystgass og fluorgasser kan legges sammen med CO₂ i ett felles regnskap. Tallene under er hentet fra FNs klimapanel (IPCC).

Hvorfor varmer noen gasser og ikke andre?

For å forstå hvorfor det er sporgassene som teller, må vi se på molekylene. Nitrogen og oksygen består av to like atomer og absorberer nesten ikke varmestråling. Klimagassene, derimot, har molekyler som kan vibrere på måter som fanger infrarød stråling – nettopp den strålingen jordoverflaten sender ut. Når et CO₂- eller metanmolekyl absorberer slik stråling og sender den videre i tilfeldig retning, blir en del av varmen sendt tilbake mot bakken i stedet for ut i verdensrommet. Det er denne egenskapen som gjør at selv små mengder av disse gassene har stor virkning. Selve mekanismen er forklart nærmere i artikkelen om hva drivhuseffekten er.

Levetid og styrke henger ikke sammen

Et poeng som ofte forvirrer, er at en gass kan være kraftig uten å være langlivet, og omvendt. Metan er et godt eksempel: molekyl for molekyl varmer det langt mer enn CO₂, men det brytes ned i atmosfæren på rundt et tiår. CO₂ varmer mindre per kilo, men en betydelig andel blir værende i hundrevis av år og hoper seg dermed opp. Lystgass kombinerer høy styrke med lang levetid, mens enkelte fluorgasser kan henge igjen i tusener av år. Når man skal vurdere en gass, må man derfor se på begge egenskapene samtidig – det er samspillet mellom hvor sterkt den varmer og hvor lenge den blir værende, som avgjør den samlede klimaeffekten.

Karbondioksid (CO₂)

CO₂ er den klart viktigste menneskeskapte klimagassen. Selv om den varmer mindre per kilo enn de andre, slipper vi ut enorme mengder av den, og den blir værende svært lenge i atmosfæren. Hovedkilden er forbrenning av kull, olje og gass, i tillegg til avskoging og sementproduksjon. CO₂ inngår i et naturlig kretsløp mellom luft, hav, planter og jord, men menneskelige utslipp forstyrrer denne balansen. Dette er forklart grundig i artikkelen om CO₂ og karbonkretsløpet.

Metan (CH₄)

Metan er den nest viktigste klimagassen. Den varmer rundt 28–30 ganger sterkere enn CO₂ over 100 år, og enda kraftigere på kortere sikt. Til gjengjeld brytes den ned i løpet av cirka et tiår, noe som betyr at kutt i metanutslipp gir rask klimagevinst. De største kildene er husdyr, særlig storfe og sau, samt avfall og lekkasjer fra olje- og gassvirksomhet. Vi har en egen, grundig gjennomgang i artikkelen om metan.

Lystgass (N₂O)

Lystgass slippes ut i mye mindre mengder enn CO₂ og metan, men den er svært potent – rundt 265–273 ganger sterkere enn CO₂ – og blir værende i over hundre år. Den klart største kilden er landbruket, særlig bruk av nitrogenholdig kunstgjødsel og husdyrgjødsel. Mikroorganismer i jorda omdanner nitrogen til lystgass, og utslippene er derfor vanskelige å kontrollere fullt ut. Også enkelte industriprosesser og forbrenning bidrar. Fordi lystgass er så langlivet, fortsetter den vi slipper ut i dag å varme i mange tiår framover, og den er derfor en gass det er verdt å begrense selv om mengdene er små.

Et regneeksempel med CO₂-ekvivalenter

Et konkret eksempel gjør tankegangen tydeligere. Anta at en gård slipper ut ett tonn metan og ett tonn lystgass i løpet av et år. Regnet om til CO₂-ekvivalenter med GWP100 teller metanet som rundt 28–30 tonn CO₂, mens lystgassen teller som over 260 tonn. Til sammenligning gir ett tonn diesel forbrent i en traktor litt over tre tonn CO₂. Eksempelet illustrerer hvorfor utslipp fra landbruket kan veie tungt selv når de fysiske mengdene gass er små: det er styrken per kilo som avgjør. Samtidig minner det om at slike omregninger alltid hviler på et valgt tidsperspektiv, slik vi kommer tilbake til lenger ned.

Fluorgasser

Fluorgasser er en gruppe menneskeskapte gasser, blant annet hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK) og svovelheksafluorid (SF₆). De finnes ikke naturlig, men brukes i kjøleanlegg, varmepumper, elektronikk og enkelte industriprosesser. Selv om de utgjør en liten andel av de samlede utslippene, er noen av dem ekstremt potente – enkelte varmer titusenvis av ganger sterkere enn CO₂ og kan bli værende i atmosfæren i tusener av år. Heldigvis er utslippene i ferd med å reguleres internasjonalt gjennom Kigali- endringen til Montreal-protokollen, som faser ned bruken av de kraftigste HFK-gassene.

Hvor mye har konsentrasjonene økt?

Det er ikke bare hvor sterke gassene er som teller, men hvor mye de har økt. Her gir målingene et tydelig bilde. CO₂ har steget fra rundt 280 deler per million (ppm) før industrialiseringen til over 420 ppm i dag – en økning på godt over 50 prosent. Metan har mer enn doblet seg, fra rundt 700 til over 1900 deler per milliard (ppb). Lystgass har økt med drøyt 20 prosent. Fluorgassene fantes praktisk talt ikke i naturen før mennesket begynte å lage dem, så her er hele konsentrasjonen menneskeskapt. Disse tallene er hentet fra FNs klimapanel (IPCC) og målestasjoner som Mauna Loa, og de bekrefter at økningen følger menneskelig aktivitet.

Tallene er omtrentlige og oppdateres jevnlig etter hvert som målingene fortsetter. Hovedbildet er at alle de viktige menneskeskapte klimagassene ligger langt over sine naturlige nivåer, og at de fortsatt stiger.

Hvor mye bidrar hver gass til oppvarmingen?

Når man regner sammen alle menneskeskapte utslipp i CO₂-ekvivalenter, står CO₂ for klart størst andel – rundt tre firedeler globalt. Metan bidrar med i størrelsesorden en sjettedel, mens lystgass og fluorgasser står for resten. Fordelingen varierer fra land til land. I et land med mye tungindustri og fossil kraftproduksjon dominerer CO₂ enda mer, mens i land med stort husdyrhold veier metan og lystgass tyngre. Det er verdt å merke seg at andelen avhenger av om man regner over 20 eller 100 år, fordi metanets bidrag ser større ut på kort sikt. Dette samspillet er en av grunnene til at klimaregnskap kan virke forvirrende: tallene er riktige, men de svarer på litt ulike spørsmål.

Hvordan ble klimagassene oppdaget?

Kunnskapen om at enkelte gasser fanger varme, er over halvannet hundre år gammel. På 1850- og 1860-tallet viste den irske fysikeren John Tyndall gjennom laboratorieforsøk at CO₂ og vanndamp absorberer varmestråling, mens de vanlige luftgassene nitrogen og oksygen slipper den nesten uhindret gjennom. Rundt 1856 hadde den amerikanske forskeren Eunice Foote gjort liknende observasjoner. I 1896 regnet den svenske kjemikeren Svante Arrhenius ut at en dobling av CO₂ i atmosfæren ville heve den globale temperaturen merkbart – et anslag som er forbløffende nær moderne beregninger. At de grunnleggende egenskapene til klimagassene har vært kjent og bekreftet i mer enn et århundre, er en viktig grunn til at forskerne i dag står trygt på fysikken, selv om mange detaljer fortsatt forfines.

Hvilken gass bør vi prioritere?

Fordi gassene har så ulik styrke og levetid, er svaret ikke opplagt. CO₂ er den store, langsiktige utfordringen fordi den hoper seg opp og blir værende i hundrevis av år. Å kutte CO₂ er derfor avgjørende for å stabilisere klimaet på sikt. Metan, derimot, gir raske resultater: fordi den brytes ned fort, kan kutt i metanutslipp bremse oppvarmingstakten på kort sikt. De fleste forskere mener vi må gjøre begge deler samtidig.

Hva tallene betyr – og hva som er usikkert

Tallene for oppvarmingspotensial og utslippsandeler skal leses med et visst forbehold. GWP-verdiene er gjennomsnitt som bygger på fysikk og modellberegninger, og IPCC justerer dem litt fra rapport til rapport etter hvert som forståelsen forbedres. At metan oppgis til «28–30» og ikke ett eksakt tall, gjenspeiler nettopp denne usikkerheten, og at verdien avhenger av om man tar med indirekte effekter. Andelene hver gass bidrar med, varierer dessuten med om man regner globalt eller for ett enkelt land, og med om man bruker et 20- eller 100-årsperspektiv.

Dette betyr ikke at tallene er upålitelige – tvert imot er hovedtrekkene godt etablerte. CO₂ er klart den viktigste, metan nest viktigst, og de andre mindre i mengde men potente. Poenget er heller at presise prosenter alltid hviler på valg av metode og tidsrom. En nøktern leser gjør derfor lurt i å se på størrelsesordener fremfor å feste seg ved en desimal. Når du møter et klimaregnskap, er det verdt å spørre hvilket tidsperspektiv og hvilket geografisk område tallene gjelder for.

Hvordan klimagassene henger sammen med utslippskildene

Å kjenne gassene er bare halve bildet – det neste er å vite hvor de kommer fra. CO₂ knytter seg først og fremst til energi: forbrenning av kull, olje og gass til transport, kraft og oppvarming, samt til industri og sement. Metan og lystgass kommer i stor grad fra matsystemet, særlig kjøttproduksjon. Fluorgassene henger sammen med kjøling og spesialisert industri. Denne koblingen mellom gass og kilde er nyttig fordi den forteller hvor de ulike tiltakene må settes inn.

For Norges del kommer utslippene fra en blanding av disse gassene. CO₂ fra transport og industri dominerer, men landbruket bidrar betydelig med metan og lystgass. Du finner tallene i artikkelen om Norges klimagassutslipp. Vil du se hvilke av dine egne valg som bidrar mest, kan du bruke klimakalkulatoren, og artikkelen om de mest effektive tiltakene rangerer hva som faktisk monner.

Det viktigste å ta med seg er at klimagassene ikke er én ensartet trussel, men en gruppe gasser med svært ulike egenskaper. CO₂ er den tunge, langsiktige utfordringen. Metan gir mulighet for raske kutt. Lystgass og fluorgasser er små i mengde, men potente og verdt å regulere. Når man skal vurdere et klimatiltak, lønner det seg derfor å spørre hvilken gass det handler om, hvor den kommer fra, og hvor lenge den blir værende. Denne forståelsen gjør det lettere å se forskjellen på tiltak som monner og tiltak som mest av alt er symbolske – et tema vi går nærmere inn på i artikkelen om effektive versus symbolske klimatiltak.