«Norge står for bare 0,1 prosent av verdens utslipp.» Tallet er korrekt, og det dukker opp i nesten enhver klimadebatt – ofte som et argument for at norske kutt er meningsløse. Men hva betyr egentlig 0,1 prosent? Er det lite eller mye? Svaret avhenger av hva man sammenligner med, og hvilket spørsmål man prøver å besvare.
Tallet bak påstanden
Verdens samlede utslipp ligger på rundt 53–55 milliarder tonn CO₂e i året (alle klimagasser medregnet). Norges innenlandske utslipp på rundt 48–49 millioner tonn utgjør da omtrent 0,09 prosent – altså litt under en tidel av én prosent. Avrundet sier vi gjerne «0,1 prosent». Det er et lite tall, og det er fristende å konkludere med at det Norge gjør, ikke spiller noen rolle.
Norge i verdenssammenheng
- Globale utslipp: ca. 53–55 milliarder tonn CO₂e/år
- Norges innenlandske andel: ca. 0,09 % (~0,1 %)
- Per innbygger: ca. 8–9 tonn – over snittet på ~6 tonn
- Antall land med lavere totalutslipp enn Norge: godt over 100
Hvorfor «0,1 prosent» kan villede
Problemet med argumentet er at det kan brukes til å avvise nesten hvem som helst. Det finnes nemlig svært få store utslippere. De ti største landene står for rundt to tredeler av verdens utslipp. Hele resten av verden – over 180 land – deler på den siste tredelen. Hvis hvert av disse landene sier «vi er bare en liten andel, så vi venter til de store gjør noe», kuttes en tredel av klodens utslipp aldri. Dette er kjernen i «dråpen i havet»-argumentet, som vi går grundig gjennom i monner det Norge gjør alene?
| Sammenligning | Andel av globale utslipp |
|---|---|
| Kina | ~30 % |
| USA | ~13 % |
| EU (27 land samlet) | ~7 % |
| De minste 100 landene til sammen | ~3 % |
| Norge (innenlands) | ~0,1 % |
Avrundede anslag. Andeler varierer noe mellom kilder og år.
Historisk ansvar: vi har sluppet ut lenge
Et tall som ofte forsvinner i debatten, er det historiske ansvaret. Klimaet påvirkes ikke bare av hva som slippes ut i år, men av summen av all CO₂ som er sluppet ut gjennom historien, fordi CO₂ blir værende i atmosfæren i hundrevis av år. Rike, tidlig industrialiserte land som Norge har bygget sin velstand på over hundre år med fossil energi og har derfor et betydelig akkumulert bidrag – langt større enn dagens årlige andel antyder. Mange utviklingsland peker med rette på at de knapt har bidratt til problemet historisk, men rammes hardt av konsekvensene. Dette er kjernen i rettferdighetsdebatten i internasjonal klimapolitikk.
Per innbygger ser det annerledes ut
Andelen av totale utslipp speiler at Norge er et lite land med 5,5 millioner mennesker. Måler man i stedet utslipp per innbygger, ligger Norge klart over verdensgjennomsnittet. En nordmann slipper ut rundt 8–9 tonn CO₂e i året mot et globalt snitt på omkring 6 tonn – og enda mer hvis man regner med forbruksbaserte utslipp fra importerte varer. Det er vanskelig å si til land med en brøkdel av vårt utslipp per hode at de bør kutte først.
Forbruksbaserte utslipp: det skjulte avtrykket
Det offisielle tallet på 0,1 prosent teller bare utslipp som fysisk skjer i Norge. Men en stor del av det vi forbruker – klær, elektronikk, biler, byggematerialer, mat – produseres i utlandet. Utslippene fra denne produksjonen bokføres i produsentlandet, ofte Kina eller andre land med kullbasert industri. Når en nordmann kjøper en mobiltelefon eller en t-skjorte, «importerer» vi i praksis utslipp som ikke synes i det norske regnskapet. Regner man forbruksbasert, blir det norske klimafotavtrykket per innbygger betydelig høyere, og en del av «Kinas utslipp» som ofte trekkes fram, er egentlig produksjon på vegne av rike forbrukere i land som Norge.
Et tankekors: Når vi sier «Kina står for 30 prosent av utslippene», glemmer vi ofte at en del av disse utslippene stammer fra varer Kina produserer for oss. Flytter man regnskapet over på forbruk i stedet for produksjon, krymper Kinas andel noe – og rike forbrukerlands andel vokser tilsvarende.
Hva tallet brukes til – av begge sider
«0,1 prosent» er interessant også fordi det brukes retorisk av begge fløyer i klimadebatten. De som vil bremse norsk klimapolitikk, bruker det for å vise at innsatsen er nytteløs. De som vil forsterke den, peker på at andelen er liten nettopp fordi ansvaret er fordelt på mange, og at alle må bidra. Det interessante er at tallet i seg selv ikke avgjør noe – det er en faktaopplysning, ikke et argument. Hva man slutter av det, avhenger av om man mener at små bidrag teller, om man tar med utslipp per innbygger, og om man regner med eksport og forbruk. Et tall kan ikke fortelle oss hva vi bør gjøre; det kan bare beskrive utgangspunktet.
Summen av de små
Det kanskje viktigste å forstå er at verdens utslipp ikke domineres av noen få gigantiske kilder som kan «fikse alt». Bortsett fra Kina og USA er resten fordelt på et stort antall land, regioner, byer og sektorer som hver utgjør en liten brøkdel. Akkurat som Norge kan hver av disse si «vi er for små». Men summen av alle de små er flertallet av verdens utslipp. Hvis det fysiske faktum – at hvert tonn teller likt uansett hvor det slippes ut – tas på alvor, følger det at de mange smås innsats ikke er valgfri pynt, men selve substansen i en løsning. Dette resonnementet er kjernen i artikkelen monner det Norge gjør alene?
Andelen krymper når verden vokser
Et forhold som sjelden nevnes, er at Norges andel av globale utslipp har en tendens til å falle av seg selv – ikke nødvendigvis fordi vi kutter mye, men fordi resten av verden vokser. Når store befolkninger i Asia og Afrika får høyere levestandard og dermed høyere utslipp, blir nevneren i brøken «Norges andel» større, og andelen vår synker selv om våre egne tall står stille. Dette betyr at man ikke kan tolke en synkende norsk «andel» som et tegn på at vi gjør jobben vår. Det meningsfulle målet er ikke andelen, men de absolutte tonnene – og om de faller raskt nok i forhold til hva klimamålene krever.
Eksportutslippene endrer bildet helt
Den kanskje viktigste innvendingen er at 0,1 prosent bare gjelder utslippene på norsk jord. Norge er en av verdens største eksportører av olje og gass. Når denne energien brennes i andre land, frigjøres rundt ti ganger så mye CO₂ som alle våre innenlandske utslipp til sammen. Disse utslippene teller i kjøperlandenes regnskap, ikke i vårt – men de er en direkte konsekvens av norsk produksjon. Regner man dem med, er Norges «klimafotavtrykk» langt større enn 0,1 prosent. Mer om dette i norsk olje- og gasseksport.
Argumentet: «Norge er bare 0,1 prosent – det vi gjør drukner i Kinas utslipp.»
Svaret: Tallet er riktig, men misvisende som unnskyldning. Per innbygger er Norge en høyutslipper, det meste av verdens utslipp kommer fra mange små og mellomstore aktører som hver kan si det samme, og eksportert olje og gass mangedobler Norges reelle bidrag. Andelen er liten – ansvaret er ikke.
Så hvor lite er lite?
0,1 prosent er på samme tid sant og utilstrekkelig som hele historien. Det er et lite tall for et lite land, men det forteller verken om vårt høye utslipp per hode, vår rolle som energieksportør eller om det moralske og praktiske ansvaret rike land har for å gå foran. Hvorfor det siste likevel kan ha stor betydning, ser vi på i hvorfor handle uansett? Vil du se hvor ditt eget bidrag plasserer seg, finnes klimakalkulatoren.