Klimaordboka

Klimadebatten er full av faguttrykk. Her finner du korte, lettleste forklaringer av de viktigste begrepene. Mange av forklaringene lenker videre til en grundigere artikkel om temaet.

A

Adaptasjon vs. mitigasjon: To hovedstrategier i klimapolitikken. Mitigasjon (utslippsreduksjon) handler om å begrense oppvarmingen ved å kutte utslipp og fjerne CO2 fra atmosfæren. Adaptasjon (tilpasning) handler om å forberede samfunnet på endringer som allerede er på vei – som flomsikring, tørkebestandige avlinger og bedre varslingssystemer. Begge trengs samtidig: jo mindre vi klarer å begrense, desto mer må vi tilpasse oss.
Albedo: Et mål på hvor mye sollys en overflate reflekterer tilbake til verdensrommet. Hvit snø og is har høy albedo og kaster mye lys tilbake, mens mørkt hav og bar bakke har lav albedo og varmes lettere opp. Når is smelter, erstattes en lys overflate av en mørk, som tar opp mer varme og smelter enda mer is. Dette er en kjent tilbakekobling i klimasystemet.
AMOC (Golfstrømsystemet): Forkortelse for den atlantiske omveltningssirkulasjonen, havstrømsystemet som frakter varmt vann nordover og holder Nord-Europa mildere enn breddegraden skulle tilsi. Smeltevann fra Grønland og økt nedbør kan svekke sirkulasjonen ved å gjøre overflatevannet ferskere og lettere. En kraftig svekkelse regnes som et mulig vippepunkt med store følger for vær og klima i vår del av verden.
Antropogen: Betyr menneskeskapt. Brukes om klimaendringer, utslipp og påvirkninger som stammer fra menneskelig aktivitet, til forskjell fra naturlige prosesser. Den raske oppvarmingen vi ser i dag, er i hovedsak antropogen og skyldes utslipp av klimagasser fra forbrenning av kull, olje og gass, samt avskoging og industri. Begrepet er sentralt når forskere skiller menneskets bidrag fra naturlige svingninger.
Arealbruksendring: Endringer i hvordan land brukes, for eksempel når skog hugges til jordbruk, myr dreneres eller naturområder bygges ned. Slike endringer påvirker klimaet fordi de frigjør lagret karbon og endrer overflatens evne til å ta opp CO2. Arealbruk er en viktig kilde til utslipp globalt, men kan også bli et karbonsluk dersom skog og myr i stedet restaureres og vernes.
Avskoging: Permanent fjerning av skog, som regel for å gi plass til jordbruk, beite eller infrastruktur. Trær lagrer store mengder karbon, og når de hugges eller brennes, slippes CO2 ut i atmosfæren. Samtidig forsvinner et viktig karbonsluk som ellers ville tatt opp CO2 i mange tiår. Tropisk avskoging i Amazonas og Sørøst-Asia er blant de største bidragene til globale utslipp fra arealbruk.

B

Biokull: Et kullaktig materiale laget ved å varme opp biomasse som halm, flis eller gjødsel uten oksygen, en prosess kalt pyrolyse. Karbonet i biokull brytes ned svært sakte, så når det blandes i jorda, lagres karbon i hundrevis av år i stedet for å slippes ut som CO2. I tillegg kan biokull forbedre jordstrukturen og holde bedre på vann og næring, og regnes derfor som en form for karbonfjerning.

C

CO2-ekvivalent (CO₂e): En felles måleenhet som gjør det mulig å sammenligne ulike klimagasser. Siden metan og lystgass varmer kraftigere enn CO2, regnes utslippene om til mengden CO2 som ville gitt samme oppvarmingseffekt. Slik kan utslipp av flere gasser summeres til ett tall. Omregningen bruker hver gass sitt GWP. Les mer om de ulike klimagassene.

D

Drivhuseffekten: Den naturlige oppvarmingen som oppstår fordi enkelte gasser i atmosfæren slipper inn sollys, men holder tilbake varmestrålingen fra jordoverflaten. Uten effekten ville gjennomsnittstemperaturen ligget langt under frysepunktet. Problemet i dag er den forsterkede drivhuseffekten: menneskelige utslipp av klimagasser øker mengden av disse gassene, slik at mer varme holdes tilbake og kloden gradvis varmes opp utover det naturlige nivået.
Drivhusgass: En gass i atmosfæren som slipper inn sollys, men holder tilbake varmestråling fra jorda, omtrent som glasstaket i et drivhus. De viktigste er CO2, metan, lystgass og vanndamp. Uten naturlige drivhusgasser ville jorda vært en frossen klode. Problemet i dag er at menneskelige utslipp øker mengden og forsterker effekten. Se en oversikt over klimagassene.

E

El Niño / La Niña: To motsatte faser av et naturlig klimamønster i Stillehavet kalt ENSO. Under El Niño blir overflatevannet uvanlig varmt, noe som løfter den globale gjennomsnittstemperaturen for en periode. La Niña gir motsatt, kjøligere vann og en midlertidig dempende effekt. Mønstrene varer typisk noen måneder til år, og de forklarer mye av de naturlige svingningene mellom enkeltår – uavhengig av den langsiktige menneskeskapte oppvarmingen.

F

Forbruksbaserte utslipp: Utslipp regnet ut fra hva innbyggerne i et land faktisk forbruker, ikke bare hva som slippes ut innenfor landegrensene. Importerte varer som klær, elektronikk og mat fører til utslipp i produksjonslandet, men forbrukes hos oss. Forbruksbaserte regnskap flytter ansvaret for disse utslippene dit varene brukes, og gir ofte et høyere og mer rettferdig bilde for rike land med mye import.
Fornybar energi: Energi fra kilder som fornyer seg naturlig og ikke slipper ut CO2 under selve produksjonen, som vannkraft, vindkraft, solenergi og bioenergi. Til forskjell fra fossile brensler tømmes ikke ressursen, og energien er sentral for å erstatte kull, olje og gass. Utfordringen er at sol og vind varierer, så det trengs lagring, fleksibelt forbruk og et robust kraftnett for å sikre stabil strømforsyning.
Forsuring av havet: Når havet tar opp en stor del av menneskenes CO2-utslipp, reagerer gassen med vannet og senker pH-verdien, slik at havet blir surere. Lavere pH gjør det vanskeligere for skjell, koraller og enkelte planktonarter å bygge kalkskall, noe som kan svekke hele næringskjeder. Forsuringen skjer parallelt med oppvarmingen og regnes som en av de mer oversette, men alvorlige følgene av CO2-utslippene.
Fossilt brensel: Energikilder dannet av rester etter planter og dyr over millioner av år: kull, olje og naturgass. Når de forbrennes, frigjøres karbon som har vært lagret i bakken, og det blir til CO2 i atmosfæren. Fossile brensler står for størstedelen av verdens energibruk og er den viktigste kilden til menneskeskapte klimagassutslipp. Overgangen bort fra dem er kjernen i klimaomstillingen.

G

Geoengineering: Storskala, teknologiske inngrep for bevisst å påvirke klimaet, ofte for å dempe oppvarmingen. Eksempler er å sprøyte partikler i stratosfæren for å reflektere sollys, eller å gjødsle havet for å øke opptaket av CO2. Metodene er omdiskuterte fordi virkningene er usikre, kan ramme skjevt og ikke fjerner årsaken til problemet. De fleste forskere ser det som en nødløsning, ikke en erstatning for utslippskutt.
Globalt oppvarmingspotensial (GWP): Et tall som forteller hvor mye en klimagass varmer sammenlignet med CO2 over en gitt periode, vanligvis 100 år. CO2 har GWP lik 1, mens metan har et langt høyere tall fordi det er en kraftig, men kortlivet gass. GWP brukes til å regne om ulike gasser til CO2-ekvivalenter, slik at samlede utslipp kan uttrykkes i ett felles tall.

H

Havnivåstigning: Når kloden varmes opp, stiger havet av to grunner: vannet utvider seg når det blir varmere, og is på land smelter og renner ut i havet. Smelting fra innlandsisen på Grønland og i Antarktis er den største usikkerheten på lang sikt. Selv en stigning på noen titalls centimeter rammer kystbyer og lavtliggende land hardt. Les mer om havnivå og issmelting.
Hydrogen (grønt, blått, grått): Hydrogen er en energibærer som kan brukes uten CO2-utslipp ved bruk, men måten det lages på avgjør klimaeffekten. Grått hydrogen lages fra naturgass og gir høye utslipp. Blått hydrogen lager også fra gass, men fanger CO2-en. Grønt hydrogen lages ved elektrolyse av vann med fornybar strøm og er tilnærmet utslippsfritt. Les mer om hydrogen som klimaløsning.

I

IPCC: FNs klimapanel, et internasjonalt organ som sammenstiller og vurderer forskningen på klimaendringer. Panelet utfører ikke egen forskning, men går gjennom tusenvis av fagfellevurderte studier og oppsummerer hva vitenskapen samlet sett viser. Rapportene utgis med jevne mellomrom og danner det faglige grunnlaget for internasjonale klimaforhandlinger. IPCC regnes som den mest autoritative kilden til kunnskap om årsaker, følger og mulige tiltak.
Iskjerne: En lang sylinder av is boret ut fra isbreer og innlandsis, særlig på Grønland og i Antarktis. I isen sitter små luftbobler som er fanget gjennom tusenvis av år, og de fungerer som arkiver over fortidens atmosfære. Ved å analysere boblene kan forskere måle tidligere nivåer av CO2 og temperatur. Iskjerner er en sentral form for proxydata og viser hvor uvanlig dagens CO2-nivå er.

K

Karbonbudsjett: Den samlede mengden CO2 verden kan slippe ut og fortsatt ha en rimelig sjanse til å holde oppvarmingen under et bestemt nivå, for eksempel 1,5 grader. Budsjettet er begrenset og krymper for hvert år vi fortsetter med høye utslipp. Tanken gjør klimamålet konkret: det handler ikke bare om årlige utslipp, men om hvor mye totalt vi har igjen før grensen er nådd.
Karbonfangst (CCS): Teknologi som fanger CO2, enten fra industri og kraftverk eller direkte fra lufta, og lagrer den trygt i geologiske formasjoner dypt under bakken. CCS kan kutte utslipp fra prosesser som er vanskelige å gjøre utslippsfrie, som sement- og avfallsforbrenning. Metoden er kostbar og foreløpig i begrenset bruk, men regnes som nødvendig i mange scenarioer. Les mer om karbonfangst og lagring.
Karbonfotavtrykk: Et mål på de samlede klimagassutslippene som en person, et produkt, en bedrift eller et land forårsaker, regnet om til CO2-ekvivalenter. For en privatperson omfatter det utslipp fra transport, bolig, mat og forbruk. Fotavtrykket gjør abstrakte utslipp konkrete og sammenlignbare, men kan undervurdere systemets rolle. Du kan beregne ditt eget i våre klimakalkulatorer.
Karbonintensitet: Hvor mye CO2 som slippes ut per enhet av noe, for eksempel per kilowattime strøm, per krone verdiskaping eller per kilometer kjørt. En lav karbonintensitet betyr at aktiviteten gir lite utslipp i forhold til hva den produserer. Begrepet er nyttig for å sammenligne land, sektorer og energikilder, fordi det skiller mellom hvor mye som produseres og hvor klimavennlig produksjonen faktisk er.
Karbonkompensasjon: Å betale for utslippsreduksjoner andre steder for å veie opp for egne utslipp, for eksempel ved å støtte skogplanting eller fornybar energi i utviklingsland. Tanken er at ett tonn CO2 spart ett sted kan oppveie ett tonn sluppet ut et annet. Kvaliteten varierer sterkt, og kompensasjon kritiseres for å kunne bli en avlat. Les mer om karbonkompensasjon.
Karbonkretsløp: Den naturlige sirkulasjonen av karbon mellom atmosfæren, havet, jordsmonnet, plantene og berggrunnen. Planter tar opp CO2 ved fotosyntese, dyr og forråtnelse slipper det ut igjen, og havet både opptar og avgir karbon. Menneskelige utslipp tilfører ekstra karbon raskere enn kretsløpet klarer å fjerne det, slik at CO2 hoper seg opp i atmosfæren. Les mer om karbonkretsløpet.
Karbonlekkasje: Når strengere klimakrav i ett land fører til at utslippsintensiv produksjon flytter til land med svakere regler, slik at de globale utslippene ikke faller, men bare flyttes. Dette svekker effekten av nasjonal klimapolitikk og kan ramme egen industri konkurransemessig. EU motvirker lekkasje blant annet med gratis kvoter og en grensejusteringsmekanisme. Les mer om klimakvoter og EU.
Karbonnøytral: At de samlede utslippene av klimagasser fra en aktivitet, et produkt eller en organisasjon nulles ut, enten ved kutt eller ved å kompensere for det som er igjen. Begrepet ligner på netto null, men brukes ofte løsere og kan inkludere kjøp av kvoter. Kritikere peker på at karbonnøytralitet basert på kompensasjon ikke nødvendigvis betyr at de faktiske utslippene har gått ned.
Karbonsluk: Et naturlig eller menneskeskapt system som tar opp og lagrer mer karbon enn det slipper ut. De viktigste naturlige slukene er havet, skogene og jordsmonnet, som til sammen fjerner en stor del av menneskenes CO2-utslipp hvert år. Når skog hugges eller havet forsures, svekkes slukenes evne. Å verne og styrke karbonsluk er like viktig for klimaet som å kutte selve utslippene.
Klimafotavtrykk: Et samlebegrep for den totale klimapåvirkningen til en person, husholdning eller virksomhet, regnet i CO2-ekvivalenter. Det ligner karbonfotavtrykk, men brukes ofte bredere om livsstil og forbruk samlet. Fotavtrykket synliggjør hvor de største utslippene ligger, ofte i transport, bolig og mat, og kan brukes til å prioritere tiltak. Beregn ditt eget i våre kalkulatorer.
Klimakvote: En omsettelig tillatelse til å slippe ut ett tonn CO2-ekvivalenter. I et kvotesystem setter myndighetene et tak på samlede utslipp og fordeler eller selger kvoter innenfor taket. Bedrifter som kutter mye, kan selge overskuddskvoter, mens de som slipper ut mer, må kjøpe. Slik settes en pris på utslipp. Les mer om klimakvoter og EU.
Klimamodell: Et avansert dataprogram som beskriver atmosfæren, havet, isen og landjorda med fysiske ligninger, og som brukes til å beregne hvordan klimaet utvikler seg. Modellene deler kloden inn i et rutenett og regner ut temperatur, vind, nedbør og havstrømmer. De brukes både til å forstå fortidens klima og til å lage framtidsscenarioer. Modellene testes mot målinger og har truffet hovedtrenden i oppvarmingen godt.
Klimasensitivitet: Hvor mye den globale temperaturen til slutt stiger dersom mengden CO2 i atmosfæren dobles fra førindustrielt nivå. Dette er et nøkkeltall i klimavitenskapen, og anslagene ligger på rundt tre grader, med en viss usikkerhet. En høy klimasensitivitet betyr at jorda reagerer kraftig på utslipp. Tallet bestemmes blant annet av styrken på tilbakekoblinger som skyer, vanndamp og issmelting.
Kullkraft: Elektrisitet produsert ved å brenne kull, den mest karbonintensive av de fossile energikildene. Kullkraftverk står for en stor del av verdens CO2-utslipp, fordi kull inneholder mye karbon per energienhet. Å fase ut kullkraft og erstatte den med fornybar energi regnes som ett av de mest effektive enkelttiltakene mot klimaendringer. I mange land er kull likevel fortsatt billig og rikelig, noe som gjør utfasingen krevende.
Kvotemarked (ETS): Et marked der klimakvoter kjøpes og selges, slik at utslipp får en pris. EUs kvotesystem (EU ETS) er det største, og omfatter blant annet kraftproduksjon, industri og luftfart, der Norge deltar. Et samlet tak på utslippene strammes inn over tid, slik at prisen presses opp og kutt lønner seg. Les mer om det europeiske kvotemarkedet.

L

LULUCF: En forkortelse for arealbruk, arealbruksendring og skogbruk – sektoren som omfatter utslipp og opptak av karbon fra skog, jord og annet land. Den er spesiell fordi den kan være både en utslippskilde, for eksempel ved avskoging, og et karbonsluk når skog vokser og lagrer CO2. LULUCF inngår i nasjonale klimaregnskap og er viktig for hvordan land regner seg fram mot netto null.
Lystgass (N₂O): En kraftig klimagass som blant annet slippes ut fra gjødsel i landbruket, industriprosesser og forbrenning. Per kilo varmer lystgass mange ganger mer enn CO2, og gassen lever lenge i atmosfæren. Den bryter også ned ozon i stratosfæren. Selv om utslippene er små i mengde sammenlignet med CO2, gir den høye varmeeffekten at lystgass er en viktig del av samlede klimagassutslipp.

M

Metan: En svært kraftig, men relativt kortlivet klimagass som slippes ut fra husdyr, rismarker, avfallsdeponier og fra produksjon av olje og gass. Over et tjueårsperspektiv varmer metan titalls ganger mer enn CO2, men brytes ned i løpet av rundt et tiår. Fordi virkningen er stor og rask, kan kutt i metanutslipp gi merkbar effekt på kort sikt. Les mer om metan som klimagass.
Mitigasjon: Tiltak som demper klimaendringene ved å redusere utslipp av klimagasser eller fjerne CO2 fra atmosfæren. Eksempler er overgang til fornybar energi, energieffektivisering, elektrifisering av transport og vern av skog. Mitigasjon står i kontrast til adaptasjon, som handler om å tilpasse seg endringene. Jo mer mitigasjon som lykkes, desto mindre tilpasning trengs senere, og desto lavere blir risikoen for å utløse farlige vippepunkter.

N

Negative utslipp: Aktive inngrep som fjerner mer CO2 fra atmosfæren enn de slipper ut, slik at den samlede mengden går ned. Eksempler er skogplanting, lagring av karbon i jord, biokull og karbonfangst direkte fra lufta. Negative utslipp regnes som nødvendige i de fleste scenarioer for å nå klimamålene, men teknologiene er foreløpig dyre og lite utbredt. De kan utfylle, men ikke erstatte, kraftige utslippskutt.
Netto null: En tilstand der menneskeskapte utslipp av klimagasser er i balanse med det som fjernes fra atmosfæren, slik at nettoeffekten er null. Det innebærer å kutte utslippene så mye som mulig og fjerne resten gjennom skog, jord eller karbonfangst. Netto null for CO2 er nødvendig for å stanse oppvarmingen, fordi temperaturen i praksis stabiliserer seg først når de samlede netto-utslippene når null.

O

Opprinnelsesgaranti: Et elektronisk sertifikat som dokumenterer at en mengde strøm er produsert fra en bestemt fornybar kilde, som vannkraft eller vind. Garantiene kan selges atskilt fra selve strømmen, slik at en kjøper kan hevde å bruke fornybar energi. Ordningen er omdiskutert fordi den ikke nødvendigvis fører til mer fornybar produksjon, og fordi den kan gi et misvisende bilde av hvor klimavennlig forbruket faktisk er.

P

Parisavtalen: Den internasjonale klimaavtalen fra 2015 der nesten alle verdens land ble enige om å begrense oppvarmingen til godt under to grader, og helst til 1,5 grader. Hvert land setter egne, frivillige utslippsmål som skal skjerpes over tid. Avtalen er folkerettslig bindende i form, men har få sanksjoner. Den er likevel det viktigste rammeverket for global klimainnsats. Les om 1,5-gradersmålet.
Permafrost: Bakke som har vært frosset sammenhengende i minst to år, vanlig i Arktis og i høyfjell. I permafrosten ligger store mengder karbon lagret i form av gammelt, frossent plantemateriale. Når den tiner i et varmere klima, brytes materialet ned og slipper ut CO2 og metan, som forsterker oppvarmingen ytterligere. Denne selvforsterkende prosessen regnes som et mulig vippepunkt.
ppm: Forkortelse for «parts per million», deler per million, et mål på konsentrasjonen av en gass i atmosfæren. CO2-nivået oppgis i ppm: før industrialiseringen lå det rundt 280 ppm, mens det i dag er over 420 ppm. Selv små endringer i dette tallet har stor betydning for klimaet, fordi de gjenspeiler en kraftig økning i den samlede mengden CO2 i atmosfæren.
Proxydata: Indirekte målinger som forteller om fortidens klima fra tiden før vi hadde måleinstrumenter. Eksempler er luftbobler i iskjerner, årringer i trær, korallrev og avleiringer i havbunnen. Ved å tolke slike spor kan forskere rekonstruere temperatur og CO2-nivå tusenvis av år tilbake. Proxydata er grunnlaget for å sette dagens raske oppvarming i et lengre historisk perspektiv og vise hvor uvanlig den er.

R

Radiativ pådriv (strålingspådriv): Et mål på hvor mye en faktor forstyrrer jordas energibalanse, oppgitt i watt per kvadratmeter. Et positivt strålingspådriv, som økt CO2, gjør at jorda tar opp mer energi enn den slipper ut, og den varmes opp. Negativt pådriv, som enkelte partikler i lufta, virker kjølende. Begrepet gjør det mulig å sammenligne hvor sterkt ulike gasser og prosesser påvirker klimaet.
RCP- og SSP-scenarioer: Standardiserte framtidsscenarioer som forskere bruker for å beregne mulige klimautviklinger. RCP-ene beskriver ulike nivåer av strålingspådriv, fra kraftige kutt til fortsatt høye utslipp. SSP-ene legger til antakelser om befolkning, økonomi og politikk. Ved å kjøre klimamodeller med disse scenarioene får man et spenn av mulige framtider, fra rundt 1,5 grader ved store kutt til godt over fire grader uten tiltak.

S

Stratosfære og troposfære: De to nederste lagene i atmosfæren. Troposfæren er det nederste laget der vi lever og der været skjer, og den varmes opp av menneskeskapte klimagasser. Stratosfæren ligger over og inneholder ozonlaget. Interessant nok kjøles stratosfæren ned når CO2 øker, samtidig som troposfæren varmes opp. Dette mønsteret er et tydelig fingeravtrykk som viser at oppvarmingen skyldes økte klimagasser, ikke endringer i sola.

T

Tilbakekobling: En prosess som enten forsterker eller demper en opprinnelig klimaendring. En positiv tilbakekobling forsterker: når is smelter, blir overflaten mørkere og tar opp mer varme, som smelter mer is. En negativ tilbakekobling demper effekten. Tilbakekoblinger avgjør i stor grad hvor følsomt klimaet er for utslipp, og de er en viktig grunn til at oppvarmingen kan akselerere og at vippepunkter finnes.

U

Utslippsfaktor: Et tall som angir hvor mye klimagass som slippes ut per enhet av en aktivitet, for eksempel kilo CO2 per liter diesel, per kilowattime strøm eller per kilo storfekjøtt. Utslippsfaktorer er byggesteinene i klimaregnskap: ved å gange forbruk med riktig faktor får man de samlede utslippene. Faktorene varierer mellom land og energikilder, og oppdateres etter hvert som energimiksen blir renere.

V

Vanndamp: Den vanligste drivhusgassen i atmosfæren, men også en gass mennesker ikke slipper ut direkte i betydelig grad. I stedet virker vanndamp som en kraftig tilbakekobling: varmere luft holder på mer fuktighet, og mer vanndamp forsterker oppvarmingen som CO2 har satt i gang. Slik forsterker vanndamp effekten av menneskeskapte utslipp, uten selv å være den opprinnelige årsaken til oppvarmingen.
Vippepunkt: Et punkt der klimasystemet plutselig skifter fra én tilstand til en annen, slik at en gradvis oppvarming utløser en brå og selvforsterkende endring. Etter at terskelen er passert, kan prosessen være vanskelig eller umulig å snu. Forskere er særlig bekymret for innlandsisen, korallrev, permafrost og store havstrømmer. Les mer om de viktigste vippepunktene i klimasystemet.