Jordas klima har alltid endret seg, og en rekke naturlige krefter er med på å forme det: solas styrke, vulkanutbrudd, havstrømmer og langsomme endringer i jordas bane rundt sola. Et vanlig argument mot menneskeskapte klimaendringer er at «klimaet har jo alltid endret seg, så hvorfor skulle det være vår skyld nå?» Det er et godt spørsmål som fortjener et grundig svar. Her ser vi på hva de naturlige faktorene er – og hvorfor de ikke kan forklare den raske oppvarmingen vi opplever i dag.
Kort fortalt
- Sol, vulkaner og havstrømmer påvirker klimaet, men hver på sin tidsskala.
- Solas aktivitet har vært flat eller svakt fallende mens jorda har blitt varmere.
- Vulkaner gir kortvarig avkjøling, ikke vedvarende oppvarming.
- Astronomiske sykluser virker over titusener av år – altfor sakte til å forklare dagens endring.
Sola: den åpenbare mistenkte
Sola er kilden til nesten all energi i klimasystemet, så det er naturlig å mistenke den. Solas styrke varierer noe, blant annet i en kjent 11-årssyklus med solflekker, og over lengre perioder. Disse variasjonene har påvirket klimaet før – for eksempel bidro en periode med lav solaktivitet trolig til den såkalte «lille istid».
Men målinger fra satellitter siden 1970-tallet viser at solas energiutstråling har vært omtrent flat, og om noe svakt fallende, samtidig som jorda har blitt klart varmere. Hadde sola drevet oppvarmingen, måtte den ha blitt sterkere – ikke svakere. Solas variasjon går rett og slett i feil retning til å forklare det vi ser.
Forskerne har sammenlignet kurven for solaktivitet med kurven for global temperatur over flere tiår. Frem til omkring midten av forrige århundre fulgte de hverandre rimelig godt. Men fra rundt 1970 skiller de lag: temperaturen fortsetter oppover, mens solaktiviteten flater ut og svinger svakt nedover. Det er nettopp i denne perioden – da menneskelige utslipp av klimagasser for alvor tok av – at oppvarmingen er raskest. Solhypotesen forklarer altså ikke den moderne oppvarmingen.
Et fingeravtrykk som peker bort fra sola
Hvis sola varmet jorda, ville hele atmosfæren bli varmere, også det øvre laget (stratosfæren). I stedet ser vi at nedre atmosfære varmes mens stratosfæren avkjøles – akkurat det mønsteret man forventer av økte klimagasser, ikke av en sterkere sol. Mer om dette i hvordan vet vi at oppvarmingen er menneskeskapt?
Vulkaner: kraftige, men kortvarige
Store vulkanutbrudd kan påvirke klimaet, men oftest motsatt av hva mange tror. Når en vulkan slynger svovelpartikler høyt opp i atmosfæren, reflekterer disse sollys og gir en midlertidig avkjøling av planeten i ett til to år. Utbruddet av Pinatubo i 1991 kjølte for eksempel kloden med rundt 0,5 °C en kort periode.
Vulkaner slipper også ut CO₂, men her er tallene tydelige: menneskelig aktivitet slipper ut langt mer CO₂ enn alle verdens vulkaner til sammen – i størrelsesorden flere titalls ganger mer hvert år. Vulkaner kan altså verken forklare den vedvarende oppvarmingen eller den jevne økningen i CO₂-nivået.
Hvis vulkaner var hovedårsaken til CO₂-økningen, ville vi dessuten forvente at nivået hoppet opp og ned i takt med store utbrudd. I stedet stiger CO₂-kurven jevnt og ubønnhørlig år for år, i takt med hvor mye fossilt brensel vi brenner. Den jevne stigningen er et tydelig tegn på en vedvarende, menneskeskapt kilde – ikke på sporadiske naturhendelser. At store utbrudd faktisk gir kortvarig avkjøling, ikke oppvarming, understreker hvor lite vulkaner egner seg som forklaring på dagens situasjon.
Havstrømmer og naturlige svingninger
Havet lagrer enorme mengder varme og flytter den rundt med strømmer. Fenomener som El Niño og La Niña i Stillehavet kan gjøre enkeltår varmere eller kaldere ved å flytte varme mellom hav og atmosfære. Dette er grunnen til at noen år skiller seg ut.
Men slike svingninger flytter varme – de tilfører ikke ny energi til systemet. Over tid jevner de seg ut. De kan forklare hvorfor ett år er varmere enn det neste, men ikke den langsiktige trenden der tiår etter tiår blir varmere. Forskjellen på slike kortsiktige svingninger og den underliggende trenden er nettopp forskjellen på vær og klima.
Den lille istiden og andre historiske svingninger
Klimaet har svingt også i historisk tid. I middelalderen var deler av kloden relativt mild, og fra 1300- til 1800-tallet opplevde Europa den såkalte «lille istid» med kaldere vintre. Disse hendelsene brukes noen ganger som argument for at dagens oppvarming bare er mer av det samme. Men forskningen viser at de historiske svingningene var regionale og moderate, og at de hadde naturlige forklaringer som lav solaktivitet og hyppige vulkanutbrudd. Dagens oppvarming er derimot global, rask og sammenfaller med en kraftig økning i klimagasser – et helt annet mønster. Vil du se hvordan klimaet har variert over enda lengre tid, kan du lese om klodens temperaturhistorie.
Milankovitch: istidenes rytme
Over svært lange tidsrom påvirkes klimaet av små, regelmessige endringer i jordas bane og helning – de såkalte Milankovitch-syklusene. De styrer hvordan solinnstrålingen fordeler seg over kloden, og de utløser istider og mellomistider. Endringene gjelder formen på jordas bane rundt sola, helningen på jordaksen, og hvordan aksen vingler over tid. Til sammen avgjør de hvor mye sollys de nordlige områdene mottar om sommeren, noe som styrer om innlandsisen vokser eller smelter.
Men disse syklusene virker over titusener til hundretusener av år. De er altfor langsomme til å forklare en oppvarming som har skjedd i løpet av drøyt hundre år. Faktisk peker den naturlige, astronomiske utviklingen svakt mot en gradvis avkjøling over de neste årtusenene – det stikk motsatte av det vi ser nå.
| Faktor | Virkning | Tidsskala |
|---|---|---|
| Solsyklus | Liten oppvarming/avkjøling | ~11 år, samt lengre |
| Vulkanutbrudd | Kortvarig avkjøling | 1–3 år |
| El Niño / La Niña | Flytter varme, varmt/kaldt år | Måneder til år |
| Milankovitch-sykluser | Istider og mellomistider | 10 000–100 000 år |
| Klimagasser fra mennesker | Vedvarende oppvarming | Tiår og oppover |
Kosmisk stråling og andre hypoteser
Gjennom årene har det blitt foreslått flere alternative naturlige forklaringer på oppvarmingen. En av de mest omtalte er ideen om at kosmisk stråling påvirker skydannelsen og dermed klimaet, og at endringer i solas magnetfelt styrer dette. Hypotesen er undersøkt grundig, blant annet i store laboratorieforsøk, men forskerne har ikke funnet at effekten er stor nok til å forklare den observerte oppvarmingen. Den forblir en interessant, men underordnet faktor.
Et generelt trekk ved disse alternative forklaringene er at de hver for seg kan høres plausible ut, men at de ikke står seg når man regner på dem og sammenligner med målingene. Klimaforskningen har systematisk testet de naturlige hypotesene – nettopp fordi det ville vært en vitenskapelig sensasjon å finne en naturlig årsak. At de ikke holder, er ikke fordi forskerne ikke har sett etter, men fordi dataene konsekvent peker mot klimagassene. Dette er en del av bevisbildet vi går grundigere inn i under hvordan vet vi det?
Hvorfor de naturlige faktorene ikke holder
Når forskerne legger sammen alle de naturlige faktorene, klarer de ikke å gjenskape den oppvarmingen vi har målt det siste århundret. Sola peker feil vei, vulkaner kjøler og virker kort, havstrømmer flytter bare rundt på varmen, og de astronomiske syklusene er altfor langsomme. Først når man legger til økningen i klimagasser fra fossil energi, avskoging og landbruk, stemmer regnestykket med virkeligheten.
«Klimaet har alltid endret seg» – stemmer, men ...
At klimaet har endret seg før, beviser ikke at endringen nå er naturlig. Tvert imot: fordi vi forstår de naturlige driverne, kan vi utelukke dem som forklaring på dagens raske oppvarming. Vi gjennomgår flere slike argumenter under vanlige myter om drivhuseffekten.
Det naturlige og det menneskeskapte sammen
Poenget er ikke at naturlige faktorer er uten betydning – de er en del av klimaets normale variasjon, og forskerne tar nøye hensyn til dem. Poenget er at de virker oppå en underliggende, menneskeskapt oppvarming. Et varmt El Niño-år oven på en stigende trend gir rekordvarme; et kjølig år demper den midlertidig. Men trenden går oppover, og den drives av oss.
Dette er kjernen i forskjellen mellom den naturlige og den menneskeskapte drivhuseffekten. Den naturlige effekten gjør jorda levelig; den menneskeskapte forsterkningen er det som nå endrer klimaet og gir den globale oppvarmingen vi måler. De naturlige kreftene er reelle – men de er ikke synderen denne gangen.