Skogbranner og klima

Bilder av flammehav i California, Australia og Sør-Europa har blitt et fast innslag i nyhetene hver sommer. Skogbranner er en naturlig del av mange økosystemer, men et varmere klima endrer både hvor ofte de oppstår, hvor intense de blir og hvor lang brannsesongen er. Sammenhengen mellom global oppvarming og skogbranner er et godt eksempel på hvordan klimaendringene ikke skaper nye værfenomener, men forsterker dem vi allerede har.

Hvordan klima påvirker brannfaren

Klimaendringene gjør ikke at en gnist tennes – det skjer fortsatt gjennom lyn, uvarsomhet eller påsatte branner. Det klimaet endrer, er hvor lett det brenner når gnisten først er der. Tre faktorer drar i samme retning: høyere temperatur tørker ut vegetasjon raskere, lengre og varmere tørkeperioder gir mer brennbart materiale, og endrede vindmønstre kan spre flammene fortere.

Forskere snakker om «brannvær» – kombinasjonen av varme, tørke, lav luftfuktighet og vind som gjør en brann lett å antenne og vanskelig å slukke. Klimaendringene øker antallet dager med ekstremt brannvær mange steder, og forlenger sesongen i begge ender. Dette er nært beslektet med hvordan tørke og vannmangel brer om seg i et varmere klima.

Branner som klimakilde

Skogbranner er ikke bare en konsekvens av klimaendringene – de bidrar også til dem. Når skog brenner, frigjøres karbonet som trærne har bundet, som CO₂. I et naturlig kretsløp tas dette opp igjen når ny skog vokser fram, slik at regnskapet over tid går i null. Problemet oppstår når branner blir så hyppige eller intense at skogen ikke rekker å komme tilbake, eller når det brenner i karbonrike økosystemer som torvmyrer og permafrost-områder, der karbonet har ligget lagret i tusenvis av år.

Branner i tropisk regnskog og torvmark, slik som i Indonesia, kan slippe ut enorme mengder klimagasser fordi de brenner ned lagre som ikke bygges opp igjen på menneskelig tidsskala. Slike branner henger ofte sammen med avskoging og arealbruk, der skog ryddes med ild for å gi plass til jordbruk.

Sot og partikler

I tillegg til CO₂ slipper branner ut sot (black carbon) og partikler. Sot som legger seg på snø og is i Arktis, gjør overflaten mørkere, slik at den absorberer mer sollys og smelter raskere – en ekstra kobling mellom branner langt unna og issmelting i nord. Røyken gir også alvorlige helseproblemer, noe som binder skogbranner til den bredere fortellingen om klima og helse.

En selvforsterkende risiko

Når branner i karbonrike skoger og myrer slipper ut store mengder CO₂, bidrar de til mer oppvarming, som igjen øker brannfaren. Dette er en tilbakekobling beslektet med den vi ser for permafrost: naturlige karbonlagre som under stabilt klima holdt på karbonet, kan under press begynne å slippe det ut. I de boreale barskogene som dekker Sibir, Canada og Norden, ligger det enorme mengder karbon både i trærne og i den torvrike skogbunnen. Hyppigere branner her er en av flere grunner til at forskere følger den nordlige skogen nøye.

En naturlig prosess ute av balanse

Det er viktig å huske at ild er en naturlig og til dels nødvendig del av mange økosystemer. Enkelte furutyper trenger varmen fra brann for at frøene skal spire, og jevnlige, små branner kan holde skogen sunn ved å fjerne dødt materiale. Problemet er ikke at det brenner, men at klimaendringene flytter balansen mot flere, større og mer intense branner enn økosystemene og samfunnene er tilpasset.

Et tankekors er at hundre år med iherdig brannslukking enkelte steder har latt brennbart materiale hope seg opp, slik at brannene blir desto kraftigere når de først kommer. Klimaendringene legger seg oppå denne forvaltningshistorien og gjør et allerede komplisert bilde verre. Det illustrerer hvorfor brannproblemet ikke kan løses med klimakutt alene, men krever klokere arealforvaltning i tillegg.

Skjer dette i Norden?

Skogbranner forbindes med tørre, varme strøk, men også Norden er berørt. Den ekstreme brannsommeren i Sverige i 2018 viste at langvarig tørke kan gi store branner også på våre breddegrader. I Norge er skogbrannfaren størst i tørre vår- og forsommerperioder, og Meteorologisk institutt sender ut skogbrannfarevarsler når forholdene tilsier det. Klimafremskrivningene peker mot at antallet dager med høy skogbrannfare kan øke i deler av Sør-Norge, selv om Norge generelt er våtere enn mange brannutsatte regioner.

For Norden er ikke trusselen først og fremst gigantiske flammehav, men flere og lengre perioder der brannfaren er forhøyet – med press på beredskap og slukkeressurser. Det inngår i det bredere bildet av at ekstremvær blir vanligere.

En spesiell norsk variant er lyngbranner langs vestlandskysten utenfor vekstsesongen, der tørt gress og lyng kan ta fyr i kuldegrader med tørr vind. Den dramatiske brannen i Flatanger i 2014 er et eksempel på hvordan også kystnære, ikke spesielt skogkledde områder kan rammes. Klimaendringene endrer ikke bare sommersesongen, men kan også forskyve når på året brannfaren er størst.

Norge har dessuten store sammenhengende skogområder i innlandet på Østlandet og i Trøndelag, der lange, varme og tørre sommerperioder kan gi mer krevende branner enn vi tradisjonelt er vant til. Selv om norsk skog er fuktigere enn for eksempel den sør-europeiske, betyr klimaendringene at beredskapen må dimensjoneres for hendelser som tidligere var sjeldne. Erfaringene fra nabolandet Sverige har gjort at norske myndigheter ser nærmere på både slukkekapasitet fra lufta og samarbeid på tvers av landegrensene.

Hvor sikkert er dette?

At brannvær blir vanligere i et varmere klima, er godt forankret i forskningen, og attribusjonsstudier har koblet flere konkrete brannsesonger til menneskeskapt oppvarming. Samtidig er selve antallet branner og det årlige brente arealet påvirket av mange ting i tillegg til klima: skogforvaltning, hvor mange mennesker som ferdes i naturen, og om branner aktivt slukkes eller får brenne. Derfor er det mer presist å si at klimaendringene øker risikoen og potensialet for store branner, enn at hver enkelt brann «skyldes klimaendringer».

Konsekvensene rammer bredt

Store skogbranner har følger langt utover selve flammene. Røyk kan spre seg over enorme avstander og gi dårlig luftkvalitet i byer hundrevis av kilometer unna, med pustebesvær, hjerte- og lungeplager som resultat. Branner ødelegger boliger og infrastruktur, tvinger folk på flukt og koster samfunnet store summer i slukking, gjenoppbygging og tapte verdier. I forsikringsbransjen er økende brannrisiko allerede en faktor som driver opp premier eller gjør enkelte områder vanskelige å forsikre i det hele tatt.

For naturen kan branner på kort sikt være ødeleggende for dyreliv og leveområder, selv om mange økosystemer er tilpasset å komme tilbake. Problemet oppstår når brannene blir så hyppige at skogen ikke rekker å reetablere seg, og artsrike skoger gradvis erstattes av kratt eller gress. Slik blir hyppigere branner også en trussel mot artsmangfoldet, ikke bare mot mennesker og bygninger.

Det er også verdt å merke seg at branner og oppvarming kan trekke i samme retning over store områder. Når mørk, brent mark erstatter lys vegetasjon, eller når sot fra brannene legger seg på snø og is, absorberes mer sollys lokalt. Slike effekter er små sammenlignet med selve CO₂-utslippene fra brannene, men de illustrerer hvordan ulike deler av klimasystemet henger sammen, og hvorfor forskere studerer branner ikke bare som en lokal katastrofe, men som en faktor i det globale klimaregnskapet.

Hva kan gjøres?

Tilpasning handler om beredskap: tidlig varsling, kontrollert brenning for å redusere brennbart materiale, byggeforbud i de mest utsatte områdene og bedre slukkekapasitet. Men den grunnleggende driveren – et varmere og tørrere klima – kan bare bremses ved å redusere utslippene. Å ta vare på og restaurere skog er dessuten et klimatiltak i seg selv, fordi sunn skog binder karbon. Dette knytter skogbranner sammen med den bredere innsatsen for natur og artsmangfold.