«Isbjørnbestanden øker»

Isbjørnen har blitt et symbol for klimaendringene, og nettopp derfor er den et yndet mål for motargumenter. Påstanden er at isbjørnbestanden har vokst kraftig siden 1960-tallet, og at snakk om truede isbjørner derfor er skremselspropaganda. Det korte svaret: Det stemmer at totalbestanden er langt høyere i dag enn på 1960-tallet, men det skyldes vern mot jakt – ikke at klimaet er uproblematisk. Den langsiktige trusselen er tap av havis, og den er reell.

Kjernen av sannhet

Det er riktig at den globale isbjørnbestanden økte betydelig fra 1960-tallet og utover. Anslagene gikk fra kanskje 5 000–10 000 dyr til dagens vurdering på rundt 22 000–31 000 isbjørner fordelt på 19 delbestander. Den viktigste årsaken er enkel og godt dokumentert: fram til rundt 1970 ble isbjørn jaktet hardt, blant annet fra fly og båt. Avtalen om vern av isbjørn fra 1973, undertegnet av de fem arktiske statene inkludert Norge, stanset det meste av denne jakten. Bestanden tok seg opp fordi vi sluttet å skyte dem – ikke fordi havisen vokste.

Hvorfor havisen er hele poenget

Isbjørnen er ikke truet av varmen i seg selv, men av at jaktplattformen forsvinner. Isbjørn jakter sel fra havisen; uten is må de svømme lengre, faste lenger og får færre unger som overlever. Satellittmålinger fra NSIDC (National Snow and Ice Data Center) viser at sommerisen i Arktis har krympet med rundt 12–13 prosent per tiår siden 1979, og at de laveste isnivåene som er målt, alle har kommet de siste tjue årene. Det er denne utviklingen, ikke dagens bestandstall, forskerne ser på når de vurderer artens framtid. Sammenhengen med issmelting er forklart i artikkelen om havnivåstigning og issmelting.

Basert på IUCN Polar Bear Specialist Group og NSIDC. Mange delbestander mangler gode data.

Et ærlig forbehold

Det er fristende å overdrive isbjørnens situasjon i motsatt retning – å fremstille arten som på randen av utryddelse akkurat nå. Det er ikke der vi er. I dag er totalbestanden relativt høy, og enkelte bestander klarer seg bra fordi isforholdene lokalt fortsatt er gode. Trusselen er fremtidig: forskerne anslår at en stor andel av bestanden kan gå tapt i løpet av dette århundret dersom sommerisen fortsetter å forsvinne. Å late som at isbjørnen allerede er borte er like upresist som å hevde at den ikke er truet i det hele tatt. Den ærlige formuleringen er: isbjørnen klarer seg i dag, men mister gradvis livsgrunnlaget sitt.

Et konkret eksempel finnes i den vestlige Hudson Bay i Canada, en av de best studerte bestandene. Der har forskerne dokumentert at isen legger seg senere om høsten og bryter opp tidligere om våren, slik at isbjørnene får en kortere jaktsesong og må faste lenger. Resultatet er lavere kroppsvekt, færre unger og en bestand som har gått tilbake. Dette er nøyaktig den mekanismen forskerne forventer – ikke et plutselig kollaps, men en gradvis svekkelse ettersom isen blir mindre pålitelig år for år.

Hvorfor enkeltarter er dårlige termometre

Isbjørndebatten illustrerer et generelt poeng: en enkelt art med kompliserte bestandsdata egner seg dårlig som bevis i klimaspørsmålet – uansett hvilken side man er på. Klimaendringene måles best med temperatur, havnivå og isutbredelse, ikke ved å telle dyr i et område der jakt, forurensning og næringstilgang også spiller inn. At isbjørnen er blitt et ikon, gjør den til et lett mål for begge leirer. Den brede sammenhengen mellom klima og natur er bedre belyst i artikkelen om natur, økosystemer og artsmangfold.

Isbjørnens situasjon er verken en bløff eller en umiddelbar katastrofe – den er et langsiktig varsel. Vil du se hvordan andre «alt går jo bra»-argumenter holder mål, kan du lese vår oversikt over vanlige myter om drivhuseffekten eller artikkelen om klimaendringer i Norge, der Arktis ligger rett utenfor stuedøra.