En vanlig innvending er at klimamodellene er upålitelige: De spår alltid skrekkscenarier som aldri inntreffer, og hvis modellene ikke en gang kan forutsi været neste uke, hvordan kan de si noe om klimaet om hundre år? Det korte svaret er at klimamodeller verken later som de spår vær eller har en historikk med å bomme. Når man sammenligner gamle prognoser med det som faktisk skjedde, har de fleste truffet den globale oppvarmingen forbløffende presist.
Påstanden
«Klimamodellene er bare programmerte gjetninger som alltid overdriver oppvarmingen. De har tatt feil gang på gang, og siden meteorologene ikke kan spå været neste uke, kan ingen modell si noe troverdig om klimaet i 2100.»
Kjernen av sannhet
Det er sant at modeller er forenklinger, og at de inneholder usikkerhet. Ingen seriøs klimaforsker hevder at en modell er en krystallkule. Det er også riktig at enkelte tidlige prognoser var for høye eller for lave på enkeltvariabler, og at modellene stadig forbedres. Forenklingen ligger i at jordas klimasystem er enormt komplekst – med skyer, havstrømmer og tilbakekoblinger som er krevende å beskrive. Men «forenklet og usikker» er ikke det samme som «alltid feil». Det er her påstanden sklir ut.
Hva forskningen sier
En gjennomgang publisert i 2020 (Hausfather m.fl.) testet 17 klimaprognoser laget mellom 1970 og 2007 mot den faktiske oppvarmingen. 14 av 17 traff observert temperatur innenfor usikkerheten – inkludert modeller fra 1970-tallet. James Hansens berømte prognose for USAs kongress i 1988 traff oppvarmingstakten godt når man justerer for at de virkelige utslippene ble litt lavere enn hans midtscenario antok.
Vær og klima er to forskjellige problemer
Den vanligste misforståelsen er å blande sammen værvarsling og klimaprojeksjon. Vær er kaotisk på kort sikt: små feil vokser raskt, og derfor blir værvarsler upålitelige etter omkring ti dager. Klima er derimot statistikk over lang tid – gjennomsnitt og trender – og styres av energibalansen i systemet. En analogi: man kan ikke si nøyaktig hvilken dag den første snøen faller i Oslo til vinteren, men man kan trygt si at januar blir kaldere enn juli. Klimamodeller svarer på det siste, ikke det første. Forskjellen er nærmere forklart i artikkelen om forskjellen på vær og klima.
| Prognose | År laget | Hvordan den traff |
|---|---|---|
| Manabe (klimafølsomhet) | 1970-tallet | Innenfor dagens anslag |
| Hansen (US-kongressen) | 1988 | Traff takten, justert for utslipp |
| IPCCs første rapport | 1990 | Litt høy, men nær observert trend |
| Senere CMIP-modeller | 1990-tallet– | Følger observasjonene tett |
Basert på Hausfather m.fl. (2020) og IPCC-rapportene. Avvik skyldes ofte at faktiske utslipp ble andre enn antatt – ikke modellfeil.
Hvordan tester man en modell?
En modell vinner tillit ved å gjenskape ting den ikke ble bygd for å treffe. Klimamodeller klarer å reprodusere fortidens klimaendringer, sesongvariasjoner, og effekten av store vulkanutbrudd – for eksempel avkjølingen etter Pinatubo i 1991, som ble forutsagt før den inntraff. De forutsa også at oppvarmingen skulle være sterkere ved polene enn ved ekvator, at stratosfæren skulle kjøles ned mens bakken varmes, og at nettene skulle varmes raskere enn dagene. Alt dette er senere bekreftet av målinger. Det er ikke heldig gjetning – det er en fysikkbasert modell som består tester den ikke kjente fasiten på da den ble laget. Mer om beviskjeden finner du under hvordan vet vi det?
Det er også verdt å forstå at man ikke trenger avanserte datamodeller i det hele tatt for å fastslå at mer CO₂ gir oppvarming. Selve grunnfysikken – at CO₂ absorberer varmestråling – ble målt på laboratoriet allerede på 1800-tallet, lenge før datamaskinen fantes. Enkle energibalanseberegninger gjort med blyant og papir ga oppvarmingsanslag som ligger nær det dagens superdatamaskiner kommer fram til. Modellene legger til detaljer og regionale mønstre, men hovedkonklusjonen hviler på fysikk som er like robust som den bak en termos eller et drivhus.
Hvor modellene faktisk er usikre
Ærlighet krever at vi peker på de reelle svakhetene. Den største usikkerheten gjelder skyer og enkelte tilbakekoblinger, som påvirker hvor følsomt klimaet er for en dobling av CO₂. Derfor oppgir IPCC et spenn – sannsynligvis 2,5 til 4 grader per dobling – heller enn ett eksakt tall. Modellene spriker også mer på regionalt nivå, for eksempel hvor mye nedbør et bestemt område får, enn på global gjennomsnittstemperatur. Men selve hovedkonklusjonen – at mer CO₂ gir betydelig oppvarming – er robust på tvers av samtlige modeller og uavhengig av detaljene. Det er nettopp et tegn på styrke at de ulike modellene er uenige om detaljer, men enige om hovedretningen.
Kort oppsummert
- 14 av 17 prognoser fra 1970–2007 traff observert oppvarming.
- Modeller spår klima (trender), ikke vær (enkeltdager).
- De gjenskaper fortid, vulkaner og uventede mønstre de ikke ble bygd for.
- Reell usikkerhet ligger i skyer og regionale detaljer – ikke i hovedkonklusjonen.
Klimamodellene er ikke ufeilbarlige, men de har en langt bedre treffhistorikk enn myten påstår. At de er usikre på detaljer, er normal vitenskap – ikke et tegn på at de bør ignoreres. Vil du se hvordan denne myten henger sammen med påstanden om at «forskerne er uenige», kan du lese vår oversikt over vanlige myter om drivhuseffekten.