«Isen i Antarktis vokser»

Påstanden bygger ofte på en ekte nyhetsoverskrift: «Antarktis-isen når rekordnivå». Hvis isen rundt Sydpolen vokser, kan vel ikke global oppvarming være så ille? Det korte svaret krever at vi skiller mellom to helt forskjellige typer is. Den flytende sjøisen rundt Antarktis kan variere fra år til år, men den enorme innlandsisen – selve iskappa på land – taper masse. Og det er innlandsisen som betyr noe for havnivået og for klimaet.

Kjernen av sannhet

Det stemmer at Antarktis' sjøis – det frosne havvannet som omgir kontinentet – i en periode rundt 2012–2014 lå på rekordhøye nivåer for satellittæraen. Dette ble mye omtalt og brukes fortsatt som «bevis». Sjøisen i Antarktis oppfører seg nemlig annerledes enn i Arktis, blant annet på grunn av vindmønstre, ferskvann fra smeltende innlandsis og havstrømmer som omgir kontinentet. Så langt har påstanden et reelt grunnlag. Problemet oppstår når man bruker tall for flytende sjøis til å si noe om iskappa på land – det er to helt ulike størrelser.

Sjøis og innlandsis: to vidt forskjellige ting

Hele myten lever på en sammenblanding. Sjøis er havvann som fryser om vinteren og smelter om sommeren; den flyter allerede på havet, så når den smelter, hever den ikke havnivået – like lite som en smeltende isbit i et fullt glass får glasset til å renne over. Innlandsis er derimot is som er bygd opp av snø på land gjennom titusener av år. Når den smelter eller sklir ut i havet, tilfører den nytt vann og hever havnivået. Når noen sier «Antarktis-isen vokser» og mener sjøis, men later som det gjelder iskappa, sammenligner de epler og pærer. Sammenhengen er forklart i artikkelen om havnivåstigning og issmelting.

Basert på NASA/NSIDC og GRACE-satellittmålinger. Sjøis og innlandsis må ikke forveksles.

Hvorfor litt mer snø kan følge med oppvarming

Et ekstra nyansepunkt: I de aller kaldeste, innerste delene av Antarktis kan oppvarming faktisk gi litt mer snøfall, fordi varmere luft holder mer fuktighet. Men denne ekstra oppsamlingen i innlandet veies mer enn opp av at isbreene langs kysten – særlig i Vest-Antarktis – sklir raskere ut i havet og kalver. Nettoresultatet er massetap. At det snør litt mer ett sted endrer ikke regnskapet når isen forsvinner raskere et annet sted. Dette er nettopp den typen detalj som gjør at man må se på helheten, ikke plukke ut den ene tallserien som passer.

Vest-Antarktis og vippepunktene

Den største bekymringen gjelder Vest-Antarktis, der enkelte isbreer – som Thwaites, kalt «dommedagsbreen» – hviler på berggrunn under havnivå og kan bli ustabile. Dersom de destabiliseres, kan de bidra til betydelig havnivåstigning over lang tid, og prosessen kan bli delvis selvforsterkende. Dette regnes blant de mest alvorlige vippepunktene i klimasystemet. Det er stor faglig usikkerhet om tempoet – om dette skjer over århundrer eller raskere – og den usikkerheten skal vi være ærlige om. Men retningen er ikke omstridt: Antarktis bidrar i dag til stigende, ikke fallende, havnivå.

Til sammenligning er bildet enda tydeligere på Grønland, som ligger nærmere Norge og taper is enda raskere enn Antarktis. Til sammen står de to store iskappene for en stadig økende andel av den globale havnivåstigningen, som nå måles til over tre millimeter i året og akselererer. For et land med lang kystlinje som Norge er dette ikke en abstrakt fjern problemstilling, men noe som over tid påvirker havner, bebyggelse og infrastruktur langs kysten – et tema vi går nærmere inn på under klimaendringer i Norge.

«Isen i Antarktis vokser» er en klassisk sammenblanding av to forskjellige istyper. Når man ser på den isen som faktisk betyr noe for klimaet og havet, er trenden klar. Vil du se hvordan dette henger sammen med påstanden om at «isbjørnene har det bra», kan du lese «isbjørnbestanden øker» og vår oversikt over vanlige myter om drivhuseffekten.