«Det er sola, ikke oss» er en av de mest seiglivede klimamytene. Sola er tross alt energikilden bak nesten alt vær og klima, så tanken om at den også driver de langsiktige endringene er intuitiv. Problemet er at solaktiviteten har vært flat eller svakt fallende de siste tiårene – samtidig som temperaturen har steget bratt. Hvis sola hadde styrt, skulle vi ha sett en svak avkjøling, ikke rekordvarme.
Påstanden
Den globale oppvarmingen skyldes endringer i sola – solflekker, solsykluser eller kosmisk stråling – og ikke menneskeskapte CO₂-utslipp. Sola har drevet klimaet før, og gjør det fortsatt.
Kjernen av sannhet
Sola påvirker faktisk klimaet. Over lange tidsrom har endringer i innstråling bidratt til istider og varmeperioder, og mindre svingninger i solaktivitet henger sammen med historiske kuldeperioder som «den lille istiden» på 1600- og 1700-tallet. Solas energiutstråling varierer også i en regelmessig 11-årssyklus. At sola betyr noe for klimaet, er udiskutabelt – spørsmålet er om den kan forklare akkurat denne oppvarmingen.
Sola er dessuten selve fundamentet for at planeten er beboelig i det hele tatt. Uten solinnstråling ville jorda vært en frossen stein. Det er nettopp fordi sola leverer energien, og drivhusgassene bestemmer hvor mye av den som holdes igjen, at begge deler må undersøkes hver for seg. Et stabilt solbidrag samtidig med en stigende temperatur peker da på at det er den andre faktoren – drivhusgassene – som har endret seg.
Hva forskningen sier
Direkte satellittmålinger siden 1978 viser at solas energi til jorda har vært stabil eller svakt synkende, mens den globale temperaturen har steget med flere tideler av en grad. Sol og temperatur, som fulgte hverandre tett før 1980, har siden gått hver sin vei. Et fysisk fingeravtrykk i atmosfæren peker dessuten entydig på drivhusgasser, ikke sola.
Sol og temperatur har skilt lag
Fram til rundt 1980 fulgte solaktivitet og global temperatur hverandre rimelig godt – noe som nettopp viser at sola spiller en rolle. Men siden da har de to kurvene divergert: sola har flatet ut og svakt avtatt, mens temperaturen har fortsatt oppover. De siste solsyklusene har vært blant de svakeste på over hundre år, samtidig som vi har satt globale varmerekorder. Hadde sola vært hovedårsaken, ville vi opplevd det motsatte.
Tallene understreker poenget. Solas energileveranse til jorda svinger med bare rundt 0,1 prosent gjennom en 11-årssyklus – en endring som er altfor liten til å forklare den oppvarmingen vi har sett. IPCC anslår solbidraget til strålingspådrivet siden 1750 til om lag 0,05 watt per kvadratmeter, mens drivhusgassene bidrar med over 3 watt per kvadratmeter. Sola ligger altså to størrelsesordener under drivhusgassene i påvirkning.
Fingeravtrykket peker på drivhusgasser
Den mest avslørende observasjonen handler om hvor oppvarmingen skjer. Hvis sola varmet jorda, ville hele atmosfæren – også den øvre delen (stratosfæren) – blitt varmere. Det vi måler er det stikk motsatte: den nedre atmosfæren (troposfæren) varmes opp mens stratosfæren avkjøles. Det er nøyaktig signaturen til en forsterket drivhuseffekt, der varme holdes igjen lavere i atmosfæren. Sol-oppvarming kan ikke produsere dette mønsteret.
| Hvis sola varmet jorda | Hvis drivhusgasser varmer jorda | Hva vi måler |
|---|---|---|
| Troposfæren varmes | Troposfæren varmes | Troposfæren varmes ✓ |
| Stratosfæren varmes | Stratosfæren avkjøles | Stratosfæren avkjøles ✓ |
| Mest oppvarming på dagtid | Netter varmes raskere | Netter varmes raskere ✓ |
Hva med kosmisk stråling?
En videreutvikling av myten hevder at sola styrer skydekket via kosmisk stråling, og at dette – ikke CO₂ – varmer jorda. Hypotesen har vært grundig undersøkt, men målinger viser ingen tilstrekkelig trend i kosmisk stråling de siste tiårene til å forklare oppvarmingen, og den foreslåtte koblingen til skyer er svak og omstridt. IPCC vurderer solbidraget til oppvarmingen siden 1750 som svært lite sammenlignet med drivhusgassene.
Det er også verdt å merke seg at solflekker og solsykluser overvåkes nøye nettopp fordi de betyr noe på kortere sikt. Forskningen avviser ikke sola – den har målt den i detalj og funnet at den ikke er stor nok til å forklare det vi ser. Det er en viktig forskjell: sola er ikke oversett, men undersøkt grundig og funnet utilstrekkelig som forklaring.
Hva med «den lille istiden»?
Myten støtter seg ofte på at svak solaktivitet trolig bidro til «den lille istiden», en kjøligere periode på 1600- og 1700-tallet. Det er en rimelig kobling – men den viser nettopp at små endringer i sola gir små utslag. Avkjølingen den gangen var beskjeden, regionalt skjev og skyldtes trolig en kombinasjon av lav solaktivitet og kraftige vulkanutbrudd. Å bruke en svak, delvis solstyrt avkjøling for flere hundre år siden som bevis på at sola driver en mye raskere og kraftigere global oppvarming i dag, henger ikke sammen. Dagens oppvarming går i motsatt retning av det et svekket solbidrag skulle tilsi.
Kort oppsummert
- Solaktiviteten har vært flat eller fallende mens temperaturen har steget.
- Sol og temperatur fulgte hverandre før 1980 – men ikke siden.
- Stratosfæren avkjøles: et fingeravtrykk fra drivhusgasser, ikke sola.
- Kosmisk stråling kan ikke forklare den observerte oppvarmingen.
Sola er ikke uskyldig anklaget – den er rett og slett undersøkt og frifunnet. Mer om hvordan forskerne skiller naturlige fra menneskeskapte årsaker finner du i hvordan vi vet det og naturlige klimafaktorer.