«Det var varmere i middelalderen»

Påstanden lyder enkel og besnærende: I middelalderen var det så varmt at vikingene dyrket korn på Grønland og drakk vin i England – altså er dagens oppvarming bare en naturlig svingning vi har sett før. Den korte versjonen er at det stemmer at deler av kloden var varme i en periode rundt år 950–1250, men temperaturrekonstruksjoner viser at denne varmen verken var global, samtidig eller like sterk som oppvarmingen vi opplever nå.

Kjernen av sannhet

Den middelalderske varmeperioden (på engelsk Medieval Warm Period eller Medieval Climate Anomaly) er en reell, veldokumentert epoke. Rundt Nord-Atlanteren – Europa, Grønland og deler av Nord-Amerika – var det i flere århundrer mildere enn i tiden rett før og etter. Vikingene bosatte seg på Grønland, og enkelte vinplanter vokste lenger nord i Europa enn senere. Dette er ikke omstridt, og ingen klimaforskere benekter det. Påstandens svakhet ligger ikke i at varmen fantes, men i at den blåses opp til noe global og sammenlignbar med i dag.

Regional varme er ikke global varme

Nøkkelen til å forstå denne myten er forskjellen på lokalt og globalt. At Nord-Atlanteren var varm, betyr ikke at hele planeten var det. Store rekonstruksjoner som samler hundrevis av klimaarkiv – iskjerner, treringer, sedimenter, koraller og dryppsteiner – viser at varmen i middelalderen var ujevnt fordelt. Mens Europa var mildt, var deler av Stillehavet og tropene kjøligere. Det fantes ikke ett øyeblikk der hele kloden var varm samtidig, slik vi ser i dag, da oppvarmingen er målt på samtlige kontinenter og i havene på én gang.

Sammenstilling basert på IPCC AR6 og paleoklimatiske rekonstruksjoner. Anslagene har usikkerhet, særlig bakover i tid.

Hvorfor var det varmt da – og hvorfor er det annerledes nå?

Middelalderens varme hadde naturlige forklaringer: en periode med høy solaktivitet og lite vulkansk aktivitet, kombinert med variasjoner i havstrømmer som flyttet varme nordover i Atlanteren. Dette er nettopp den typen naturlige klimafaktorer som klimaforskere kjenner godt og regner med. Forskjellen i dag er at de samme naturlige faktorene ikke kan forklare oppvarmingen: solaktiviteten har vært flat eller fallende siden 1950-tallet, mens temperaturen har steget bratt. Det vi måler nå, bærer et tydelig fingeravtrykk av menneskeskapt CO₂, ikke av sola.

Den lille istid: den glemte halvdelen

De som trekker fram middelalderens varme, glemmer ofte det som kom etterpå: «den lille istid» fra rundt 1300 til 1850, da Nord-Europa var merkbart kaldere, elver frøs og isbreer vokste. Hvis man godtar at naturlige svingninger kunne gi en varm middelalder, må man også godta at klimaet deretter ble kaldt – og at vi i moderne tid har klatret langt forbi begge. Dagens temperatur ligger godt over både middelalderens topp og den lille istids bunn, og den fortsetter å stige. Du finner mer om disse lange linjene i artikkelen om klodens temperaturhistorie.

«Hockeykølla» og kritikken mot den

Mye av debatten dreier seg om den berømte «hockeykølle»-grafen, som viser stabile temperaturer i tusen år før en bratt stigning på 1900-tallet. Grafen ble heftig kritisert, men er senere bekreftet og forsterket av en rekke uavhengige studier med ulike metoder og datasett. Hovedbildet – at de siste tiårene er uvanlig varme i et langt historisk perspektiv – står stødigere i dag enn da grafen først ble publisert. Detaljene i de eldste delene er fortsatt usikre, og det er ærlig å si: jo lenger tilbake vi går, desto grovere blir anslagene. Men usikkerheten endrer ikke konklusjonen om at nåtiden skiller seg ut.

At klimaet har variert før, er ikke et motargument mot menneskeskapt oppvarming – tvert imot viser det at klimaet reagerer på pådriv. Vil du se hvordan dette argumentet henger sammen med den beslektede påstanden om at «klimaet alltid har endret seg», kan du lese vår oversikt over vanlige myter om drivhuseffekten og artikkelen om hvordan vi vet at klimaet endrer seg i Norge akkurat nå.